sånn det egentlig er...

Jeg har i lang tid kjempet mot forskjellige psykiske lidelser.(mer om det senere) Det har og er fortsatt en utrolig hard kamp. Jeg er per idag såpass at jeg klarer meg uten medisiner. Sånn jeg ser ut utad, tror de fleste at det ikke er noe galt med meg, og at jeg har alt alle kan ønske seg.

Og det har jeg. Jeg har verdens beste mann, som stiller opp og er der for meg uansett, verdens beste dyr, venner og vi har kjøpt hus. Vi klarer oss veldig bra.

Men, så har man innsiden av hodet. det som hele tiden kjemper mot det tunge og det mørke. Følelsen av å være ensom, selv om man ikke er det fysisk.

Den følelsen av å være tom, nesten helt blank inne i seg, er grusom. Det er noe en ikke har kontroll over, og det beskrives godt som dette:

Alt kaos, tanker, meninger og alt, samler seg inne i hodet.

Følelser av håpløshet, sinne, toleranse

for det en er og vil bli er hardt

Og det på grunn av en verden som ikke vil godta,

akseptere

og

forstå

at veldig mange sliter innvendig.

Denne følelsen kan nok veldig mange kjenne seg igjen i. En verden av mennesker raser forbi, mens du selv nesten er fryst. En følelse av å ikke bli forstått og hørt. Igjen den følelsen av å være fullstendig alene her i verden.

En ting jeg har erfart er at mange mennesker har problemer med å skjønne hvordan noen kan føle seg sånn når de har det meste. Det eneste jeg kan si er at tankenes kraft er enormt sterk. Det meste er tanker som tar over, og det er vanskelig og snu.

Den viktigste tingen å si til seg selv når livet er sånn, er:

Dette glemmer altfor mange, og går gjennom tunge tider alene.

stå på!

Når bunnen er nådd, får det bare gått oppover!

Føler du noengang at du er sånn?

Linda