tirsdag 15. mars 2011

FORANDRING

Nå begynner forandringen. Vet ikke om jeg gleder meg, eller gruer meg. Helst begge deler. Jeg har nå i flere år kjempa meg igjennom tunge depresjoner,fæl angst og tunge følelser som har bygd seg opp gjennom livet. Det jeg velger å kalle det lille helvete, virker lett i forhold til det jeg nå skal fullføre.

Det viser seg slik at alt jeg har kjempet meg ut av, har vært toppen på fjellet. Nå kommer alt som har ligget under, og vært grunnen til all sykdom. Jeg tok mot til meg, og ba om hjelp fra mine behandlere. For denne kampen klarer jeg ikke alene.

Det handler om å få andre personers perspektiv på tanker som har låst seg fast i ett evigvarende mønster. Jeg vil tilbake til livet, og det å få leve. Jeg må gjøre jobben selv, men trenger hjelp. Hadde en visst svaret på alt, hadde man ikke trengt hjelp.

Jeg streber etter dette:

Og jeg fikk høre noe annet idag. En skal prøve å skrive tre små positive ting en har fått til i løpet av dagen, for å bedre ens syns på seg selv, og kanskje innse det positive man gjør. Tre ting synes jeg høres ufattelig mye ut, så lav tro har jeg på meg selv.Og det er ikke lov til å snu alt til noe negativt. Kun en ting uten å si noe negativt om det! Har nå bestemt meg for å prøve med en ting til og begynne med!

1. Kommet meg ut døra med hunder

Hva synes du om å ta tak i vanskelige ting?




Linda

mandag 14. mars 2011

sånn det egentlig er...

Jeg har i lang tid kjempet mot forskjellige psykiske lidelser.(mer om det senere) Det har og er fortsatt en utrolig hard kamp. Jeg er per idag såpass at jeg klarer meg uten medisiner. Sånn jeg ser ut utad, tror de fleste at det ikke er noe galt med meg, og at jeg har alt alle kan ønske seg.

Og det har jeg. Jeg har verdens beste mann, som stiller opp og er der for meg uansett, verdens beste dyr, venner og vi har kjøpt hus. Vi klarer oss veldig bra.

Men, så har man innsiden av hodet. det som hele tiden kjemper mot det tunge og det mørke. Følelsen av å være ensom, selv om man ikke er det fysisk.

Den følelsen av å være tom, nesten helt blank inne i seg, er grusom. Det er noe en ikke har kontroll over, og det beskrives godt som dette:
Alt kaos, tanker, meninger og alt, samler seg inne i hodet.
Følelser av håpløshet, sinne, toleranse
for det en er og vil bli er hardt
Og det på grunn av en verden som ikke vil godta,
akseptere
og
forstå
at veldig mange sliter innvendig.



Denne følelsen kan nok veldig mange kjenne seg igjen i. En verden av mennesker raser forbi, mens du selv nesten er fryst. En følelse av å ikke bli forstått og hørt. Igjen den følelsen av å være fullstendig alene her i verden.

En ting jeg har erfart er at mange mennesker har problemer med å skjønne hvordan noen kan føle seg sånn når de har det meste. Det eneste jeg kan si er at tankenes kraft er enormt sterk. Det meste er tanker som tar over, og det er vanskelig og snu.

Den viktigste tingen å si til seg selv når livet er sånn, er:


Dette glemmer altfor mange, og går gjennom tunge tider alene.
stå på!
Når bunnen er nådd, får det bare gått oppover!


Føler du noengang at du er sånn?


Linda