gin fant jeg på finn under hund gies bort. Vi skulle egentlig ikke ha flere hunder, men det var noe med denne hunden. Jeg sendte mail til eieren og spurte om alt mellom himmel og jord. svaret kom fort, og det virka som en perfekt sistemann til vår flokk. Problemet var at det var langt unna, helt nede i byglandsfjord. Ca 7 timer herifra. Og noen skulle se på han dagen etter. Vi hadde ingen mulighet til det, men da sa han at han kunne vente til vi kom, for vi virket som de rette til å overta han sa han. Og gjett om jeg var glad!
Så helga etter dro vi. reiste på natta, og dro med våre egne hunder. Det er alltid opp til dem om det kommer inn nye dyr hjemme. Da vi kom frem gikk de bra overens. Det eneste som var var at Gin var utrolig nervøs og engstelig. Vi bestemte oss raskt for at han ble med hjem.
Det tok ikke lang tid før han ble roligere og begynte og slappe av og stole på oss. han hadde nok ikke hatt ett enkelt liv. Vi trodde han var ti år gammel, men en kjapp titt i passet viste at han var over elleve. Vi visste han ikke vill være med i altfor mange år, men bestemte oss for å gi han en strålende siste tid.
Han ble ganske snart mottatt av flokken, og han koste seg. Han sleit når det kom nye folk og mye folk. Da gjemte han seg, men på slutten var han fin. Var med mange steder, og vi storkoste oss på turer. For det var nemlig ikke bare bare i starten. Han var redd alt, og la seg rett ned på tur. Helt håpløs å få med videre. Til slutt gikk alt, og han var til og med med løs ute :)
Han ble på slutten så selvsikekr som en slik hund kan bli, men så begynte jeg å merke at han ikke klarte å henge med på sparkturene. Bakbeina begynte å svikte han. Til og med på litt lengre gåturer. Og for en husky er det ikke noe liv å bare få bittesmå turer. Det var så vondt, fordi i hodet var han sikkert tre, og hyle etter å få være med. Det er hjerteskjærende. Så var det blæra. den hadde han til slutt ingen kontroll på. Det bare rant igjennom han så fort han drakk, og flere ganger uten at han tenkte stort over det.
Da var det på tide å ta en avgjørelse. Jeg visste det kom, men ikke at det skulle bli så utrolig vondt! Både ejg og gubben prata lenge om det, og prøvde å se muligheter, men vi kom frem til det at han skulle få slippe mens han fortsatt var i humør, og før han fikk vondt. Det hadde han opplevd nok av i sitt liv.
Det som var så rart, er at siste dagen så forsto han det nok selv. Jeg satt på gulvet med han å gråt og holdt rundt han. Inntill den dagen kunne vi ikke holde rundt han på den måten uten at han ble engstelig, men denne dagen var han helt rolig og avslappa. Han sto bare der med hodet på skuldra mi helt kosete. Kan trygt si dette var den verste avgjørelsen jeg har tatt!
Men sånn som jeg savner han! Han satte så dype spor i meg, og lærte meg utrolig mye! Dette er en hund jeg aldri kommer til å glemme.
<3Hvil i fred gamlefar<3
Aldri vil du bli glemt
For alltid i hjertet gjemt
Du ble av mange forlatt
men, du var min dyrebare skatt
Nå kan du løpe på eviggrønne enger
For du eier ingen smerte lenger!
Har du mistet ett dyr som betyr alt?