usynlig i en hektisk verden

verden stresser. folk stresser, og jeg VAR en av de verste. Tar meg selv i å finne gleder i de minste ting. Det er kun en ting som stresser meg , og det er mennesker. Mennesker som ikke ser at jeg egentlig har en dårlig dag, og ikke er en idiot. For de dagene er det mange av nå. Må til og med minne gubbemennesket på det av og til da jeg egentlig er ganske bra nå. Når det daler nedover så blir det så klart tøft for de nærmeste at humøret skifter. Vanskelig å huske at det ikke er meningen fra min side, spesielt når jeg har vært "normal"
så lenge.

sånn som dette vil jeg føle meg oftere :

Tenk den stillheten, roen og en evigvandrende tankegang på den positive siden! Denne roen finner jeg ute med hunder. Kan ikke engang beskrive tanken på å gå fra en person som ikke tørte gå ut døra, men attrukne gardiner i lang tid, til en person som kan bevege seg ut i naturen og bare puste med dyra. Dette er det jeg kan kalle å leve. Bare det å kunne sammenligne en lukt med noe positivt er helt nytt. Blir nesten overlykkelig av de minste ting, så folk må tro jeg er smårar inni mellom. Naturen er herlig, og med dyr som jobber så godt de kan for å gjøre deg fornøyd, er en tilfredstillende følelse. Da gjør man noe riktig. De fleste har noe de kan lære av dyr: De elsker deg ubetinget nesten uansett hva du gjør med dem, men behandle dem godt og du har en venn for livet!

Mon tro om jeg er på vei tilbake det en kan kalle å leve, ETT LIV?

-Linda