Da er behandling igang, og jeg har virkelig blitt tvingt til å føle på mine følelser, tidligere opplevelser, og hvordan det har påvirket meg. Dette har jeg jo gjort før, men da har det nok vært på overflaten, mye ettersom alt ble bedøvd ned med tunge medisiner. Jeg går jo da ikke på noe medisiner lenger, da jeg har funnet ut at dyr gir meg bedre virkning. Dette er da for mange utrolig vanskelig å forstå, noe som kan gjøre meg sint og frustrert. Det jobbes også hardt med det å la andre menneskers mening prelle av.
Det som gjør hverdagen vanskeligere, er at noen forventer at jeg klarer det meste ettersom jeg ser frisk ut når jeg møter dem. Det mange ikke forstår er at det tar meg lang tid og ufattelig mye energi på å bare møte folk og være blid. dette krasjer noe nå. Jeg har nesten ikke kontroll på følelser. Plutselig gråter jeg, eller er sint, eller altfor glad.
Sånn går det mye i.
Følelser er vanskelig å vise på den måten,
spesielt for andre!
Det å kunne tenke positivt, eller i det minste ha håp på at en dag blir det bra, er det som får dagene til å snurre rundt.
Sånn ser jeg på det meste om dagen, fordi det er veldig vanskelig:
Helt SVART!
tomt
håpløst
ensomt
Har du sånne dager/perioder, og hvordan takler du det?
-linda
